Idag har vi følgt dæ til ditt siste hvilested.
Å æ e så glad førr at akkurat æ fikk vær så heldig å kunne kall dæ vennen min.
Førr å møt noen som dæ, det e unikt! Æ kjeinn faktisk ingen andre som dæ.
Du kunn lag liv, du triksa tell med latter, vi kunne slapp av å ikke sei et ord te kværainner, alt va like trygt med dæ Ørjan.
Du hadde en utrulig fin måte å bare vite ka som trengtes førr de som va rundt dæ. Du stilla opp førr alle, uansett ka det måtte være å du ba aldri om nåkka i retur. Det va bære sånn du va.
Det vistes på heile dæ om noen du va glad i hadde det ondt, det va som om du prøvde å ta av smertene selv sånn at de slapp å bær alt aleina.
Emma, mi eldste datter, fikk heldigvis bli godt kjent med dæ Ørjan. Det e ikke mange ho kjæm ut av rommet sitt førr tia førr å hels på. Men når ho hørt stemmen din va ho raskt på plass førr å gi dæ et lite hei, som så oftest blei følgt opp med en klæm fra dæ.
Æ har mange fine og gode minna av å bare observere dåkker to oppijønna åran. Når ho va yngre va ho som de fleste jenter på hennes alder vældi, vældi gla i å prat.
Tolmodigheita di med unga va det ingen som kunne knekk, tell å med ikke ho. Du kunne sett å hør på ho smertelig lenge, om ka dukkene hennes heite å korrdann de va i slekt, eller ka ho generelt hadde bedrev tida med sia sist ho møtt dæ.
Du kunne jo ry ifra dæ ett par utrykk av typen; fy f** ho kan prat, eller noen blikk i mi retning som tilsa det samme, men såklart aldri mens ho kunne se eller hør dæ. Det sku ho aldri få opplev, førr æ trur nu egentlig du kosa dæ like mye som ho.
Du va gla i live du Ørjan, å du va aldri vanskelig å be med på artige sprell.
Turen våres te Croatia e en av minnene æ blir å hold nært resten av livet mitt. Vi sku på festival som varte over fleire daga.
Når du begynte å småflir førr dæ sjøl på heimturen måtte æ jo såklart spørr ka du tenkt på. Du sa at denna festivalturen måtte vær den du hadde vært mæst typisk turist på.
Æ, du å Odin fikk gjort en heil masse. Fikk dåkker ombord i en båt å sendt dåkker te vers i en paraglider, æ blei jo såklart sittende igjen i båten førr æ hata høyder.
På slutten av sånne båt-tura prøv de jo å døpp føttern dåkkers litt nedi vannet før de vinsja dåkker ombord i båten, å synet av å se dæ å Odin prøv å spreng på vannet blir æ aldri å gløm!
Trur det blei et minne førr livet førr dæ også.
Æ fikk dæ lurt ned i en stol hos en dude som tegna bilde av dæ, det va varmt å du måtte ta av capsen fleire ganga førr å tørk litt, nåkka han såklart fikk med på bildet av dæ. Nåkka æ syns va fryktelig frekt, men du flirt bare å sa det va jo sånn det va.
Du fikk dæ å livets første og siste tatovering. Når du va færdi med den va du så fornøyd med valget ditt at du bære satt å så på den. Æ huska æ ærta dæ litt å sa at nu kom du bære te å hig ætter ny ink ræsten av live, men du svarte du hadde alt du ønska dæ i denna, å trengt ikke meir.
Som sagt va du aldri vanskelig å få med på nåkka. Å du tok alt så utrulig med ro. Alt kom uansett te å ordne sæ på ett eller ainna vis.
Når de største sorg-bølgan kommer lukk æ øyan å ser førr mæ dæ i etterlivet.
Dær du står heilt nydelig på vei inn te perleporten å ser bort på fardin som står i inngangen å smila tebake på dæ med åpne arma.
Du spreng bort te han i kjeint Ørjan-stil, med eine hainna bak på buksa så den ikke dætt ned framførr alle de søte ænglan som står rundt.
Den etterlengta klemmen du får hos fardin kan kjeinnes av alle rundt, førr den veit æ du har savna sjukt mye.
Du e lykkelig.
Så går dåkker inn ilag, uten å slæpp heilt tak i kværainner mens dåkker snakka om alt som har skjedd siden han forlot dåkker. Førde om både du å han veit at han har følgt godt med dåkker alle siden han måtte dra.
Sånn som æ veit du blir å gjør med oss alle heilt te vi en dag møtes igjen.
Æ kommer te å savn dæ utrulig mye Ørjan, æ e mækti mækti gla i dæ.
Vis mer
Vis mindre